Category: Research report

Studien ser på hvordan forbrukere oppfatter laksefôr og hvordan ulike ingredienser påvirker holdninger, aksept
og vilje til å spise laks. Undersøkelsen ble gjort i Frankrike og Storbritannia med over 1 000 deltakere. Resultatene
viser at mange har en viss idé om hva laks spiser, men mangler kunnskap om den faktiske fôrsammensetningen,
spesielt den store andelen plantebaserte råvarer. Misoppfatninger om antibiotika vedvarer, selv om bruken er
minimal. Når fôringredienser ikke oppgis, vurderes laksen mer positivt, mens spesifikke ingredienser ofte gir mer
negative reaksjoner. Fisk, alger og planter oppfattes som naturlige og sunne, insekter gir blandede reaksjoner,
og kylling vekker sterk skepsis og assosieres med unaturlighet og avsky. Studien viser at åpenhet om fôr er viktig,
men må kombineres med god og tillitsskapende kommunikasjon. Nye ingredienser som kyllingmel krever særlig
oppmerksomhet for å redusere skepsis og øke aksept.

Part of the transportation sector in Norway has reacted to meltwater generated by warm fish cooled with ice during transport by installing meltwater collection tanks on semi-trailers. This capital investment prevents meltwater from discharging onto the roads. However, the current approach needs further refinement to work in winter. All options identified in this report require further investment. This report discusses chemical additives, active heating, passive insulation, and the combination of heating and insulation for winter use of tanks. It was found that all approaches have their place and that each approach has certain drawbacks. The optimal solution will be a balance between costs, maintenance effort, operational constraints and environmental impact, and targeted environmental conditions. These differ between operators. The tank size could be increased to 250 L without apparent issues, and some operators already use 500 L.

Det norske skatefisket har gjennomgått betydelige endringer de siste årene, med en klar økning i landingene etter
innføringen av ferskfiskordningen i 2015. Samtidig er artsidentifiseringen fortsatt mangelfull, og 60–90 prosent av
all landet skate registreres som «annen skate», noe som skaper usikkerhet om bestandsstatus og markedsmuligheter.
Prosjektet Utnyttelse av skater (FHF 901996) har vurdert biologiske, teknologiske og kommersielle
aspekter ved utnyttelsen av skate gjennom fire arbeidspakker. Resultatene viser at skate er en lite utnyttet ressurs
med betydelig potensial i markedet for frosne produkter, særlig i Asia. Barrierer omfatter svak artsidentifisering,
varierende kvalitet og bærekraftshensyn blant kjøpere.
Prosjektet konkluderer med at bedre dokumentasjon, forbedret håndtering og målrettet markedsutvikling er
nødvendig for å skape økt verdi.

Studien undersøkte kvalitetsutviklingen i kloskate, Amblyraja radiata, under lagring på is gjennom sensoriske
vurderinger, pH‑målinger, biologiske målinger og kjemiske analyser. Resultatene viste at skatevingene hadde god
kvalitet de første to til fem dagene etter fangst, med nøytral lukt, klart slimlag og fast tekstur. Etter fem dager
begynte enkelte individer å vise svak metallisk lukt og endringer i slimlaget, men råstoffet ble fortsatt vurdert som
akseptabelt. Fra dag ni skjedde et tydelig kvalitetsfall som var preget av sterk ammoniakklukt, misfarget og
klumpete slim, svekket tekstur og overflateforringelse. På dag tolv var råstoffet uegnet til konsum. De kjemiske
analysene viste samtidig at råstoffet hadde høyt proteininnhold og lavt fettinnhold, og nivåene av biogene aminer,
tungmetaller og miljøgifter var lave og innenfor gjeldende grenseverdier. Totalinnholdet av arsen var høyt, slik det
er vanlig for bruskfisk, men mesteparten foreligger i form av organiske, ufarlige forbindelser. Samlet sett viser
resultatene at kloskate er et næringsrikt og trygt råstoff som kan brukes både til mat og fôr, forutsatt rask og god
håndtering etter fangst og tilstrekkelig dokumentasjon av arseninnholdet.

Leverandørene blir en stadig viktigere del av norsk sjømatnæring, blant annet gjennom utvikling og
levering av teknologi, utstyr og tjenester. Samlet sysselsetting i norsk sjømatnæring, inklusive ring-
virkninger, var rundt 103 000 sysselsatte i 2024. Over 43 000 var sysselsatt i kjernevirksomheten i
næringen, mens næringens innkjøp ga grunnlag for over 60 000 sysselsatte hos leverandørene.
Ringvirkningene er altså blitt betydelig større enn kjernevirksomheten. Denne utviklingen har vært
drevet av fremveksten av stadig flere og mer spesialiserte leverandører av utstyr og tjenester, særlig
rettet mot havbruksnæringen. Samlet kjøpte sjømatnæringen varer og tjenester for om lag 156 milliarder
kroner i 2024.

Havbruksnæringen vokser fortsatt, og den kjøper stadig mer varer og tjenester. Et høyere kostnadsnivå
kommer også til uttrykk gjennom høyere innkjøp. Veksten de siste årene har ikke kommet gjennom flere
lokaliteter, men lokalitetene har blitt større, med større merder og større behov for automatisering,
overvåkning og kontroll. Næringen satser også stort for å håndtere de biologiske utfordringene (som
sykdom, lus og perlesnormaneter), noe som har skapt et stort marked for utstyr og tjenester til
forebygging og behandling av disse. Til forebygging av lus har næringen de senere årene investert mye
i luseskjørt, rensefisk og laser, mens nedsenket drift og lukkede løsninger er i stor vekst. Til behandling
kreves det mye brønnbåtkapasitet, badbehandlinger krever mye fartøy- og arbeidstid, og det er utviklet
en rekke ikke-medikamentelle metoder for behandling.

I flåten har vi sett en kraftig strukturering de siste 30 årene, som har gitt færre fartøy som kvotene
fordeles på. Dette, samt nye klimamål, reguleringer og avtaler har samtidig gitt behov for nye fartøy som
er større, sikrere, mer effektive og mer miljø-vennlige. Utviklingen har ført til bygging av en rekke større
og mindre fartøy, samt fornying av eldre fartøy. Selv om andelen fiskefartøy som bygges i utlandet øker,
så gir nybyggingen, og ikke minst vedlikehold av fartøy, grunnlag for en stor verftsindustri. Flåten
investerte for om lag tre milliarder i 2024, hvorav rundt en tredjedel bygges i Norge. Men selv om de
fleste større fartøyskrog bygges i utlandet, så blir mye utstyr levert og installert av norske bedrifter. I
tillegg bruker flåten vel 2 milliarder i året i vedlikehold, hvor det meste foregår i Norge. Havbruks-
næringen kjøper også mye verftstjenester, med bygging av brønnbåter, fôrbåter og en mengde service-
båter som viktigste poster.

Leverandørnæringene er ikke bare viktige i størrelse; det er hos leverandørene mye av innovasjonen i
sjømatnæringen finner sted. De største innovasjonsmiljøene finner vi hos fôrprodusenter, vaksine og
fiskehelse, men det finnes etter hvert hundrevis av små og mellomstore selskaper som skaper ny
teknologi og nye løsninger for næringen. En stor andel av leverandørene til sjømatnæringen finnes i de
større byene, men en bredde av leverandørbedrifter finnes både i de store sjømatkommunene og i
regionsentrene langs hele kysten. Dette er med på å skape kunnskapsarbeidsplasser langs hele kysten.

Sjømatnæringen kjøper også mye tjenester av mer generell karakter. En årlig fangst, produksjon og
distribusjon av fire millioner tonn sjømat gir et stort behov for transport og logistikk. Dette fører til at
næringen kjøper transporttjenester for nær 10 milliarder i året, bare knyttet til de ferdige produktene. I
tillegg kommer transport av innsatsfaktorer, fisk til slakting osv.. Sjømatnæringen står også for et
betydelig innkjøp av ulike typer forretningsmessig tjenesteyting, rundt 8 milliarder i 2024, hvor
bank/finans og forsikring står for 2/3. I tillegg leier næringen inn arbeidskraft for over én milliard i året.
Med økt verdi på rettigheter i både fiskeri og havbruk, samt komplisert regelverk og nye skattespørsmål,
har etterspørselen etter konsulent- og juridiske tjenester også økt kraftig.

Meltwater is produced whenever ice is used to cool fresh fish. The highest flow rates of meltwater are generated early during transportation while fish is in the process of reaching 0 °C, challenging collection systems onboard trucks. This report provides measurements of meltwater accumulation early in the transport process and the composition of that meltwater to inform design of collection systems. The average meltwater content was determined for Total Suspended Solids (TSS, 400 mg/L), Chemical Oxygen Demand (COD, 5000 mg/L), and Total Nitrogen content (TN, 300 mg/L). It was found that more than a tank volume, 250 L, of meltwater was produced in 40% of the cases during the first 4 hours of transport in summer.

Topp-prosjektet har hatt som mål å øke verdiskapingen fra restråstoff i hvitfisknæringen gjennom utvikling av
enzymatiske hydrolyseprosesser for torskemelke. Prosjektet ble gjennomført i samarbeid mellom Nofima, NTNU
og industripartnerne NUAS Technology og Nord-Senja Fisk med finansiering fra FHF. Resultatene viser at
torskemelke er et næringsrikt råstoff med høyt innhold av protein, DNA og fosfolipider, og at enzymatisk hydrolyse
kan gjennomføres effektivt ved bruk av kostnadseffektive enzymer. Fryst råstoff ga høyere utbytte enn ferskt, og
hydrolysatene viste bioaktivitet og fraksjonsavhengige sensoriske egenskaper. Oppskalering til industriskala er
teknisk mulig, men krever videre optimalisering av prosess og fraksjonering. Prosjektet dokumenterer et tydelig
potensial for økt verdiskaping sammenligne

I Grønn kunnskap 2025 presenterer NIBIO et lite utvalg fra vår forskning og kunnskapsutvikling innen jordbruk, skogbruk, miljø, naturressurser og bioøkonomi. Rapporten viser hvordan
forskning, data og analyse bidrar til bærekraftige løsninger for samfunn, forvaltning og næringsliv – i Norge og internasjonalt.

Metode for bestemmelse av jod i tang, tare og premiks etter basisk ekstraksjon og ICP-OES, BIOLAB A139 Jod,
ble validert for følgende parametere: Selektivitet, linearitet, presisjon, riktighet, måleområde og robusthet.
Metodens måleusikkerhet ble beregnet. Valideringen demonstrerte at metoden yter som forventet og at den er
egnet til formålet.

Fangstskader på fersk torsk blir registrert ved å bruke fangstskadeindeksen. Dette er en metode som kobler
kvalitetsfeil på råstoffet opp mot alvorlighetsgraden av feil på produkter fra torsk.
Målingen gjøres på torsk fanget med garn, line, juksa eller snurrevad, og måles på samme lokaliteter til samme
årstid hvert år.
De siste årene har det ikke vært store endringer i kvaliteten på fersk torsk. Men registreringene viser en svak
forbedring i kvaliteten siden 2014 for alle fangstredskap. Forbedringen var særlig i første del av perioden frem
mot 2018.
Registreringen av fangstskader i 2025 viser at kvaliteten jevnt over er noe av det beste vi har registrert siden
målingene startet med fangstskadeindeks i 2004.

The C-FAARER CSA project was created with the overall aim of supporting marine innovators,
entrepreneurs, and other pioneers in the Atlantic and Arctic Sea basin in transitioning towards the
use of community-driven sustainable business models for regenerative ocean farming. The
project previously defined regenerative ocean farming as “a form of marine venture that gives
back more than it takes out, leaving nature in a better state that benefits future generations”
(Kapletia et al., 2024). Community-driven regenerative ocean farming was defined as
“concerned with creating a sustainable and mutually-beneficial balance between social, economic
and environmental interests, providing renewable and systemic benefits to all who hold an interest
in the future wealth of marine and coastal life.”
This report provides the basis for Deliverable 4.1 within the Valorisation of the regenerative
aquaculture products work package (WP4). Processing is a part of this WP, and processing
technologies were included as an integral part of regenerative ocean farming since seaweed
deteriorates rapidly post-harvest and needs rapid processing to maintain quality. Furthermore,
the principles of community-driven regenerative ocean farming, as stated in Deliverable 1.1
(Kapletia et al., 2024), include the following (principle 3): “Farming and processing equipment is
low impact, energy efficient, and suited for area/volume and environmental goals.” The objectives
of WP4 are to assess the market potential of the downstream value chain and collaboratively
identify and analyse potential applications, critically examine the dynamic relationship between
production and processing, identify opportunities to increase value and reduce risk, and facilitate
and explore the problem-opportunity space, where technological solutions may have a role to play
in supporting valorisation.
This deliverable presents case studies of members of the Norwegian Seaweed Association (NSA)
in the context of their processing practices and product development. Within regenerative
aquaculture, “products” include traditional products such as food, feed, and biostimulants. It can
also be argued that other alternative revenue streams, like ecosystem services and social
services, can also be considered “products”.
This report takes a Case Study approach, in which ten semi-structured interviews with ten NSA
seaweed businesses preceded follow-up consultations with a select few of these companies. A
case study from outside the NSA was included as a comparison.

This report describes the technical aspects of seaweed farming currently in operation, drawn from
sample companies in the Norwegian Seaweed Associated (NSA) cluster, and how they relate to
regenerative ocean farming. In addition to an extensive literature review, we compiled information
from more detailed NSA case studies and one international (within Europe) case study for
comparison. This report presents the results of these case study interviews and summarises the
key findings, which augments the information previously outlined in D2.1, and applies the
definitions of regenerative aquaculture as stated in D1.1 (following Mizuta et al. 2023).
To reiterate and highlight, the goals of Workpackage 2 on the C-FAARER project were to: 1)
discuss the feasibility of site-specific regenerative ocean farming (exploring aspects of farming
infrastructure, methodologies, technologies and associated operating standards); 2) highlight the
social and economic viability, as well as relevance for local communities of regenerative
aquaculture; and 3) identify key challenges and barriers in the policy and regulatory domains (EU,
national and local).
This report aims to complement the topics covered extensively in D2.1, including the key
messages that were derived about the feasibility of community-driven regenerative ocean farming
– exploring elements of farming operations, business and regulatory domains, and environmental
aspects, and the insights that were established from preliminary interviews with NSA member
companies. This report will further develop these topics by focusing on presenting an overview of
case study material from follow-up interviews with selected seaweed cultivation companies, on
exploring opportunities for developing regenerative aquaculture in Europe, and the potential
pathways to optimise seaweed farming operations towards regenerative principles.

The C-FAARER CSA project was created with the overall aim of supporting marine innovators,
entrepreneurs, and other pioneers in the Atlantic and Arctic Sea basin in transitioning towards the
use of community-driven sustainable business models for regenerative ocean farming. After the
project was started, it was decided to focus primarily on seaweed as the farmed product. This
decision was influenced by the ability to cultivate seaweed both organically and regeneratively.
Furthermore, seaweed farming is becoming increasingly prominent in the countries represented
in the project, namely Ireland and Norway. Until now, most work on regenerative farming has been
focused on the cultivation of grains, vegetables and meat on land. With a limited prior focus on
regenerative ocean farming, the European Commissions (EC) call on this topic, resulting in CFAARER and its sister project COOL BLUE. C-FAARER previously defined regenerative ocean
farming as “a form of marine enterprise that gives back more than it takes out, leaving nature in
a better state that benefits future generations” (Kapletia et al., 2024). Community-driven
regenerative ocean farming was defined as “the business of creating a sustainable and
mutually-beneficial balance between social, economic, and environmental interests, providing
renewable produce and systemic benefits for societies that depend on marine and coastal life.”…

The present report addresses a central challenge for the European seaweed and food sectors: how to enable the broader use of seaweed biomass as safe, flavourful, functional and sustainable ingredients in manufactured food products. This work synthesises state-of-the-art knowledge and industry experiences across the seaweed food value-chain, from post-harvest handling to consumer acceptance and sustainability assessment.

Seaweeds are inherently low-calorie raw materials, dense in micro­nutrients with the potential to deliver essential minerals, vitamins, dietary fibres and bioactive compounds when used at low and realistic inclusion levels. Seaweed ingredients can enhance nutritional quality, contribute to salt reduction, and provide natural flavour and textural functionality, while supporting cleaner-label food formulation. However, unlocking this potential requires carefully designed processing routes, robust food safety management, and targeted communication strategies.

Post-harvest processing is identified as a critical step for maintaining safety and quality of seaweed biomass. Fresh seaweed deteriorates rapidly, making early stabilisation essential. This report demonstrates that tailored processing strategies, ranging from gentle treatments (e.g., mild seawater blanching) that preserve flavour and water-soluble nutrients to more intensive approaches (e.g., pulsed electric field (PEF) and high temperature blanching) aimed at fibre enrichment or bioactive extraction, enable the development of ingredients adapted to specific food applications and iodine-targeted inclusion levels. Processing steps such as mild seawater blanching, fermentation, acid preservation and emerging technologies (e.g., PEF, ultrasound, high-pressure processing) can substantially improve microbial safety and manage iodine levels while maintaining nutritional and sensory quality, provided that industrial feasibility and energy efficiency are addressed.

Food safety is a central conside­ration for the expansion of seaweed-based foods in Europe. Seaweeds represent one of the few natural, plant-based dietary sources of iodine, offering an important opportunity to help address iodine insufficiency, which remains a public-health concern in the majority of European populations. At the same time, iodine levels can be high and vary widely across seaweed species and processing conditions, particularly in kelps, and therefore require careful management. The reviewed evidence show that iodine content in seaweed ingredients can be effectively controlled through species selection, tailored processing (e.g., blanching), and appropriate inclusion levels. In this context, seaweeds can provide a safe and valuable source of dietary iodine, while green and red species, which generally contain lower iodine levels, offer additional flexibility for product development and diversification beyond kelp-dominated systems.

Iodine content is identified as the primary factor limiting the inclusion level of seaweed ingredients in formulated foods, particularly for kelp species. As a consequence, the contribution of other nutrients such as protein, dietary fibre, vitamins and most minerals is inherently constrained by iodine-related safety considerations rather than by technological feasibility or nutritional potential. This underscores the importance of species selection, iodine-targeted processing and realistic portion-based assessments when evaluating both nutritional benefits and regulatory compliance of seaweed-based food products. Accordingly, nutritional claims and sustainability narratives should be framed in relation to iodine-limited inclusion levels in final food products rather than on the compositional richness of raw seaweed biomass alone.

Food safety considerations extend beyond iodine to include potentially toxic elements such as cadmium, lead, mercury and inorganic arsenic. Based on current consumption scenarios and available occurrence data, edible seaweeds commercia­lised in Europe generally represent a minor contribution to dietary exposure to these contaminants. Risks are strongly species- and site-dependent and can be effectively managed through appropriate sourcing, batch-wise monitoring and good manufacturing practices. While some processing methods may modestly influence contaminant levels, upstream control and end-product assessment remain the most effective risk-management strategies. This contrasts with a common perception of seaweeds as inherently high-risk foods with respect to contaminants.

Sensory quality emerges as a key driver of consumer acceptance. Seaweeds offer strong potential as natural sources of umami flavour, salt replacement and texture, but sensory outcomes are highly dependent on species, processing and storage. The report demon­strates how processing choices influence flavour intensity, aroma profiles and texture, and highlights opportunities for flavour develop­ment inspired by traditional Asian practices. Establishing a harmonised sensory vocabulary and quality framework for edible seaweeds is recommended to support consistent product development and market positioning.

Consumer studies show that seaweed-based foods are still a niche market in Europe and Nordic countries, but generally benefit from positive consumer perception. Current consumers of seaweed-based products value sustainability, health and culinary novelty, while a greater acceptance among European consumers depends on how seaweed product will fit into everyday culinary practices. Taste quality, product familiarity, price competitiveness and retail presence emerge as decisive factors. These findings underline the importance of application-driven product development and carefully adapted communication strategies, including realistic portion size, frequency of consumption and nutritional contribution. Further­more, food producers should make deliberate choices about whether seaweed is positioned as a visible selling point or integrated more discreetly as a functional ingredient depending on end-product and targeted consumer segments.

In terms of environmental perfor­mance, cultivated seaweed has clear potential to support resource-efficient food systems and circular bioeconomy pathways, particularly through nutrient uptake and low reliance on land and freshwater resources. At the same time, the overall sustainability of seaweed-based food ingredients is strongly influenced by downstream processing choices. Energy-intensive operations such as drying and freezing account for a substantial share of environmental impacts, making process optimisation a key lever for improvement. Therefore, this report stresses the need for transparent, evidence-based sustainability assessments to support claims related to biodiversity and environmental benefits when substituting or replacing seaweed as ingredient in food products. Further­more, the short-term carbon storage from producing seaweeds to food applications should be distinguished from long-term climate mitigation.

Overall, this work demonstrates that seaweeds can become viable, high-quality food ingredients for the food industry, if processing is tailored to product goals, safety risks are proactively managed, sensory quality is prioritised, and sustainability performance is credibly documented. The report provides a knowledge base to support innovation, guide industry investment, inform regula­tory development, and accelerate the responsible integration of sea­weed into Nordic and European food systems through safe, application-driven and evidence-based use.

Funded by the EU Mission ‘Restore Our Ocean and
Waters by 2030’, the C-FAARER project investigated
the potential of community-driven regenerative ocean
farming. More specifically, the project considered
practical issues related to configuring and optimising
farming operations as well as options for achieving
economically viable community-driven business
models, following regenerative principles.

Proteininnholdet i årets mathvete er på et tilfredsstillende nivå. Høsthveteklassen (KL 4) har lavere proteininnhold enn vårhveteklassene (1, 2 og 3). Falltallet er generelt høyt for alle klasser, men to av 50 prøver hadde falltall under 250. Vannopptaket var lavere enn i tidligere sesonger for alle klassene. Analyser av de viskoelastiske deigegenskapene viste at KL 1 og 2 hadde like sterk glutenkvalitet, og KL 3 hadde som forventet svakere glutenkvalitet. Høsthvete (KL 4) hadde noe sterkere glutenkvalitet enn KL 3. Resultater fra baketester viste tilfredsstillende brødvolum for alle klassene, og med forventet lavere volum for KL 3 og 4 enn KL 1 og 2. Høyde/bredde av brød var i stor grad samsvarende med de viskoelastiske egenskapene i deigen, dvs. at høyde/bredde-forholdet økte ved økende elastisitet i deigen. Imidlertid har vi registrert at noen av KL 1 hadde svært sterk (veldig høy strekkmotstand), og noen av KL 3 hadde svært svak kvalitet (brød med lavt høyde/bredde) iblant siloprøvene. Slike partier kan skape variasjoner i deigegenskapene og dermed også brødkvaliteten, som brødvolum og form. I tillegg, kan variasjoner i proteininnhold og falltall forekomme. Totalt sett viste resultatene i stor grad tilfredsstillende og forventet bakekvalitet for de ulike klassene som samsvarer med resultatene fra de to siste sesongene.

Utvidede analyser av årets mathvete for kartlegging av bakekvalitet ble initiert av Partnerskapet for norsk matkorn og planteprotein. Utvidede analyser skal bidra til å oppnå målet om å øke andelen norsk mathvete til 90 %. I 2022 ble siloprøver fra kornmottak analysert med omfattende deiganalyser (farinograf og ekstensograf), og standard baketester ble etablert. Sesongene 2023-2025 ble siloprøver analysert for deigegenskaper og med baketester. Sammen med møllenes analyseresultater ble bakekvalitet vurdert, og rapporter ble levert til markedsregulator og Partnerskapet for norsk matkorn og planteprotein hver høst. Rapportene ble publisert sammen med november-prognosen.
Etter fire årlige pilotperioder ble utvidede analyser evaluert. Dette er en del av mandatet, og målet er å kartlegge verdien av aktiviteten hos aktørene i verdikjeden, samt å vurdere om aktiviteten bør videreføres fra 2026. Evalueringen ble utført gjennom Teams-møter med kornkjøperne, markedsregulatoren, møllene og bakeriene. Tilbakemeldinger og forslag til forbedring fra aktørene er oppsummert i denne rapporten.
Følgende er en kort oppsummering av tilbakemeldinger fra aktørene: Flertallet støtter at en nøytral tredjepart utfører analysene for å sikre åpenhet og samarbeid i bransjen. Imidlertid så kornmottakene ingen direkte nytte, men mente analysene hadde verdi for andre aktører. Møllene og bakeriene vurderte utvidede analyser som svært viktige og ønsker videreføring. Kornkjøperne og markedsregulatoren er mer avventende, men åpne for å videreføre hvis andre aktører ønsker det. Det kom også forslag om evaluering hvert femte år dersom utvidede analyser videreføres.
Basert på en samlet tilbakemelding foreslås det at utvidede analyser videreføres for en ny periode på fem år, med etterfølgende evaluering. Forslagene til forbedringer bør vurderes av aktørene i felleskap våren 2026.