Denne avhandlingen undersøker hvordan konseptet helhetlig planlegging skapes, og hvordan det utvikler seg fra en idé til noe som kommer til uttrykk gjennom konkrete planverktøy. Empirisk tar avhandlingen utgangspunkt i norsk kystsoneplanlegging, og er forankret i en kritisk tilnærming til planlegging som en aktivitet i skjæringspunktet mellom politikk og forvaltning. Avhandlingen består av tre artikler.
Artikkel I om introduksjonen av økosystemtjenesterammeverket i norsk forvaltning benytter institusjonelle teorier for å studere innføringen av et nytt rammeverk ment å bidra til en mer helhetlig forvaltning, og viser utfordringene med å innføre et nytt forvaltningsprinsipp. Artikkel II bruker styringsmentalitetsrammeverket (‘governmentality’) for å identifisere hvordan ambisjonen om helhet endrer seg og skapes i praktisk planlegging gjennom å studere hvordan helhet problematiseres og rasjonaliseres, mens artikkel III tar for seg hvordan selve konseptet ‘helhet’ samt motpolen fragmentering konseptualiseres.
Avhandlingen viser hvordan det oppstår spenninger mellom to ulike tilnærminger til helhet. En vitenskapelig, som søker å forenkle og standardisere, og en politisk, som stadig utvider hva planleggingen skal favne. Dette skaper spenninger mellom ambisjoner og realiteter, og mellom idealer og institusjonelle rammer. Helhet må forstås som noe normativt, og ikke som en nøytral eller teknisk løsning. I stedet må vi erkjenne at planlegging alltid skjer i skjæringspunktet mellom politikk og forvaltning. Det er derfor viktig å være bevisst på hva som inkluderes og ekskluderes i praksis, og hvilke verktøy kommunene faktisk har til rådighet. Selv om helhet er et vagt og fleksibelt konsept, kan det imidlertid fungere som en felles forståelsesramme – så lenge vi ikke mister av syne begrensningene som følger med.