Denne masteroppgaven er en case-studie med formål om å undersøke hvordan vannkvalitet, håndtering og driftsrutiner
påvirker dødelighet og fiskevelferd i et ny oppstartet landbasert resirkuleringsanlegg (RAS) for post-smolt. Arbeidet er
basert på et praktisk og anvendt forskningsdesign, hvor man har tilgang på interne driftsdata. Det er tre fiskegrupper som
ble produsert i forskjellige perioder etter oppstart som analyseres.
Landbasert post-smoltproduksjon har vokst de siste årene, drevet av et ønske om å redusere utfordringer i sjøfasen, slik som
eksponering av lakselus, sykdom og miljøpåvirkninger. Samtidig innebærer denne utviklingen utfordringer, både teknologisk
og operasjonelt. Produksjonen stiller høye krav til vannbehandling, overvåking og menneskelig kompetanse. Dette gjelder
spesielt i en oppstartsfase, der systemer og rutiner ikke er etablert.
Vannkvalitetsparametere, dødelighetsdata og utvikling av registrering av velferdsindikatorer ble vurdert for å identifisere
sammenhenger mellom håndtering og fiskevelferd. Resultatene viser at håndtering, særlig flytting mellom kar og mottak,
var assosiert med økt dødelighet. Funnene viser at håndtering er nesten uunngåelig i produksjon av post-smolt i RAS-anlegg,
og utgjør en risiko for vannkvalitet og fiskevelferd. Det var svingninger i vannkvalitetsparameterne for flere av gruppene,
noe som ga indikasjon på at biofilterkapasitet og vannbehandlingssystemet i RAS er sårbart i en oppstartsfase.
Det ble avdekket variasjon i dokumentasjonspraksis mellom gruppene, noe som påvirket muligheten til å tolke
velferdsstatus. Utviklingen av overvåkningsprogrammet foregikk erfaringsbasert, og nye rutiner for registrering og teknisk
drift ble utviklet underveis. Studien fremhever behovet for bedre anvendelse av dokumenterte data i operasjonell styring.
Det blir pekt på at kompetanse, teknologi og systematisk registrering er avgjørende for å sikre god fiskevelferd i et
nyetablert RAS-anlegg med postsmoltproduksjon.